Skal man dømme etter forrige gang han samlet en lignende broget gjeng norske og utenlandske knallmusikere på en og samme scene, og hva ellers kan jeg dømme etter, kommer denne kvelden med kvalitetsgaranti. I alle fall om forestillingen om kvalitet for deg helst skal avstedkomme fårete glis, lett slitasje i leggmuskelen i høyre bein, og pilsflekker på genser-ermet grunnet litt for engasjert anerkjennelse av neste låt. Ok, her ble det litt mange klisjeer om opplevelsen av «dum», enkel rock. Faktum er at dette er musisering og låtskriverkunst av aller ypperste klasse, kanskje litt veivete til tider, men gjennomgående drevet av ekstrem kompetanse og både indre og ytre jubel. Både på og av scenen. Rock i alle former og med de fleste prefikser: boogie-, classic-, country-, soul-, punk-, kabaret-, southern-, psych-, surf-, for ikke å glemme Oslo-. Man kan bli løftet opp til en ny erkjennelse, eller en bekreftelse, på hvor fett og avansert og livgivende en skarve rockekonsert kan oppleves.

Skikkelig kø-jazz, som det heter på fagspråket, bortsett fra at ingen av dem klarer å stå i kø: her vil alle spille, hele tida. Nye navn siden sist er norske legender som Bård Eithun, Suzanne Sumbundu, Ivar Nikolaisen, Trond Andreassen og Michael Krohn. Det hadde jo vært nok i seg selv, men her kommer altså Bjørn Müller og Petter Baarli fra BSG tilbake, for ikke snakke om bassist James Recca, som har spilt i Detroit-band som New Order og noen som kalte seg Stooges. Ja, han var med på å skrive «I got a right». Utrolig. Som hovedvokalist er det ingen ringere enn Jim Jones – som sang med et av denne grenen av rocktreets største kultband, britiske Thee Hypnotics som var en enslig svale i britisk psykedelisk men jordnær musikk ved overgangen til 90-tallet og noen framover. Fortsatt en oppsiktsvekkende god vokalist.